Jeg har hatt kanin, gullfisk, katter og hunder. Katter har jeg hatt nesten hele livet, og hunden min har jeg hatt i omtrent 7 år (selv om jeg har sagt at den er 4 år de siste årene- det er vanskelig å holde orden på alt). Jeg har adskilte foreldre, men i begge husene har jeg både katt og hund. Jeg bor mest hos pappa, og de har nylig fått lidenskap for katter. De har rett og slett startet med katteoppdrett, det vil si at de får kattunger og drar på utstillinger og lignende. Hos pappa har vi vel fem katter nå, eller var det seks? Hmm.. Vi har lagt et fint rom til dem hvor de har mat og drikke, leker osv, så heldigvis treffer jeg dem ikke alle samtidig. Jeg er jo egentlig glad i katter, de er enkle å tilfredsstille, og godt selskap. Jeg liker å kose med kattene mine, men ikke å ha dem i klærne og senga mi. Det er også hos pappa vi har hunden vår, Enya. Hun er ekstremt hyperaktiv, og veldig glad i folk, men ikke andre hunder. Det har hun lært av meg da. Da jeg skulle på tur med henne når jeg var mindre, dro jeg henne i alle retninger når vi traff på andre hunder. Jeg var egentlig redd hunder, og hvert fall redd for at de skulle begynne å sloss - noe hunden min aldri fikk mulighet til for jeg dro henne vekk. Dette har da resultert til at hun ikke liker andre hunder. Jeg tror det er Enya jeg er mest glad i. Hun krever litt mer, i forhold til turer og slikt. Hun ser opp på meg med sine store brune øyne, og sier telepatisk at hun vil ha tur eller det jeg nettopp puttet i munnen min. Hun er det dyret jeg har satt mest engasjement til, jeg har lært henne å spille død og "high five" (som egentlig er det samme som å gi labben).
Her er jeg og min hund, Enya. Menneskets aller beste venn!
Hos mamma har vi heldigvis bare to katter. Den ene er så tjukk at den bare ligger og sover, men noen ganger er den litt slem med den andre. Det vil si at vi ikke ser så mye til den andre katten. Så har vi en flott border collie, som var stefaren min sin før han møtte mamma. Den er en lydig og snill hund, når det er stefaren min som prater til den. Når jeg gir beskjeder hører den ikke etter, men lurer på om det kan være på grunn av at den er gammel, jeg liker å tro det hvert fall. Jeg prøver å hjelpe familien min hos mamma av og til, for de har to andre dyr også, eller som noen kaller dem "babyer". De sikler akkurat som en ivrig hund, kryper på gulvet, spiser alt og lager uforståelige lyder. Egentlig er det høydepunket når jeg kommer til mamma, å få se mine søte søsken, men de minner litt om dyr uansett. Som sagt prøver jeg å hjelpe litt til, så da går jeg gjerne en tur med hunden. Det kan være utrolig kjedelig, men også litt godt å få frisk luft. Det som virkelig er kjedelig er lukten av våt hund, og det å tørke hunden på bena (det pleier jeg å overlate til noen av de andre i familien).
Når vi prater om dyr trenger det ikke nødvendigvis være husdyr som jeg har pratet om, men andre dyr som du finner i skogen og dyreparken osv. Jeg har utrolig lyst til å dra på safaritur i Afrika, men det skjer nok ikke før om flere år. Jeg har kanskje gitt inntrykket av at jeg synes dyr er stress, og det er de - men jeg er også utrolig glad i dyr (selv om jeg ikke er dyreelsker). Med dyr føler jeg meg ikke alene, tillegg til at de alltid er enige med meg, noe jeg virkelig setter pris på!
